|
av
Hans Arvid Øberg |
|
|
Vårt
medlemsblad Berner´n har tatt seg opp betraktelig etter
redaktørskiftet. Skittkasting er ut, fokus på hundene våre er
in. Særlig
fortjenestefullt er det at fokus er satt på arvelighetens betydning for
sykelighet og tidlig død, og at Berner´n også bringer videre
kunnskaper fra våre naboland. De to siste numrene av Berner´n bringer
viktige bidrag for en nødvendig debatt i NBSK. PNP
I
nummer 3 for juni 2004 satte avlsrådet i NBSK fokus på PNP, progressiv
nefropati, en dødelig nyresykdom med en kjent recessivt arvemønster,
blant annet med en artikkel av lederen i det svenske avlsrådet. Avlsrådet
påpeker at vi foreløpig ikke har hatt sykdomstilfeller i Norge. I
Sverige har man hatt den, også med to norskavlede hannhunder innført
til Sverige som foreldre til valper med PNP. Begge disse er stanset i
avlen i Sverige i henhold til de avlsregler den svenske
sennenhundklubben har innført. De norske hundene var også noe i slekt
med hverandre og kan derfor ha en felles ”kilde” for sine
sykdomsgener. En tispe som har gitt PNP i utlandet er også importert
til Norge for bruk i avl. Dette,
og at norske hunder har gitt PNP i Sverige, betyr at den genetiske
forutsetning for at sykdommen skal dukke opp er tilstede også i Norge. Dersom
to individer som begge er bærere pares, vil vi kunne se PNP også hos
oss. Det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål. Problemet er å vite
hvilke hunder som er bærere, som det er med alle andre sykdommer som
arves recessivt. Paring mellom nære slektninger øker sjansen for
dublering av recessive sykdomsgener for en rekke lidelser, paring med
stor slektsmessig avstand vil minske sannsynligheten for en slik
dublering. Hos
mennesker har vi alle anlegg for dødelige og alvorlige arvelige
sykdommer, sannsynligvis mellom 5 og 10 for hver av oss, i våre gener.
Det er allikevel sjelden disse sykdommene dukker opp fordi vi som regel
velger våre partnere i en meget stor populasjon. I kongelige kretser og
i trange avsidesliggende strøk, har det vært vanligere med slike
sykdommer p.g.a. avl innen slekter, innavl. Den
Svenska Sennenhundklubben har innført avlsregler
for PNP som innebærer at dyr som har PNP ikke kan brukes i avl,
at foreldre til dyr med PNP ikke kan brukes (de er sikre bærere) og at
heller ikke helsøsken til hunder med PNP kan brukes i avl. For halvsøsken
gjelder det at de ikke kan brukes i avl før de er 24 måneder gamle.
Samtidig er det gitt råd om lav innavlsprosent, helst ikke over 2%. Det
siste er sannsynligvis det viktigste tiltaket, men også det som kan være
vanskeligst å følge opp i små populasjoner. Foreldre
til et sykt dyr må begge være bærere. De har en sannsynlighet på
100% for å være det, og er de eneste individer man kan si noe sikkert
om, ved siden av de dyr som faktisk får sykdommen. Friske helsøsken av
valper som har fått PNP vil hver og en ha en sannsynlighet for å være
bærer på 67%, mens sannsynligheten for ikke å være bærer er på
33%. Friske helsøsken til friske foreldre som har gitt PNP vil hver og
en ha en sannsynlighet på 50% for å være bærer, det samme gjelder
alle halvsøsken til et sykt dyr. Av besteforeldrene til et sykt dyr, må
minst ett individ på hver side være bærer. Det vil si at
sannsynligheten for at den enkelte bestemor eller bestefar er bærer er
minimum 50%. Dette
innebærer at det svenske avlsrådet godtar avl med dyr som har 50%
sannsynlighet for å være bærer, men nekter for dyr som har 67%
sannsynlighet brukt i avl. Dermed vil en god del nære slektninger som
er bærere uansett kunne brukes i avl, man vet bare ikke hvilke det er! Noe
feilaktig skriver den svenske avlsrådslederen Berndt Klingeborn om
resultater fra kull med PNP om observert antall syke i forhold til en
”forventet” fordeling mellom syke og friske individer. Man
kan ikke forvente noe som helst om fordeling på kullnivå, til det er
antallet alltid for lite. Dersom to bærere av PNP-genet pares, vil man
kunne se kull hvor alle valper får sykdommen og kull hvor ingen er bærere
engang. Det
har samme årsak som at noen, også store, søskenflokker består av
bare gutter og noen av bare jenter. Sannsynlighet for kjønn gir 50%
sjanse for det ene eller det andre for hvert enkelt barn. Uansett om et
”kull” består av fire gutter fra før, er sjansen for at det 5.
barnet blir en gutt fortsatt 50%. Men av alle barn på for eksempel Øvre
Romerike, vil fordelingen mellom kjønnene bli tilnærmet 50%. Det har
med størrelsen på ”populasjonen” å gjøre. Ettersom
PNP krever at anlegg for sykdommen overføres både fra mor og far, er
sannsynlighetene slik for den
enkelte valp når en frisk hannhund og en frisk tispe som begge er bærere
med anlegg for PNP i ”enkel dose” slik: -
Sykdomsgen fra både mor og far 25 %, valpen får sykdom -
sykdomsgen fra mor men ikke far 25 %, valpen blir frisk bærer,
kan føre sykdom/sykdomsanlegg videre -
sykdomsgen fra far men ikke mor 25%, valpen blir frisk bærer,
kan føre sykdom/sykdomsanlegg videre -
ikke sykdomsgen fra hverken mor eller far 25 %. valpen blir frisk
ikkebærer, kan ikke føre sykdom/sykdomsanlegg videre. Fordi
utvikling av sykdom hos det enkelte individ krever at anlegg for sykdom
overføres fra både mor og
far, er sannsynligheten hos den enkelte valp altså 25% for å få
sykdommen. Sannsynligheten for å få overført anlegg fra enten
mor eller far og dermed bli
bærer, er på 50%. Sannsynligheten for å unngå å få overført det
genetiske anlegg fra verken
mor eller far er 25%. Da
friske søsken til syke valper ikke kan høre til gruppen både
og, men enten gruppen enten
eller som har
ett gen fra mor eller far og som blir bærere, eller gruppen verken
eller som ikke arver eller overtar anlegg fra noen side og dermed
ikke blir bærere, blir sannsynligheten for å finne bærere blant
friske helsøsken til syke dyr 2/3, eller 67%. Fordelingen
av friske bærere og friske ikkebærere i det enkelte kull med PNP er
det umulig å si noe om, ikke hvor mange, og slett ikke hvilke individer
som eventuelt er blitt bærere. Før vi får gentester som avslører bærere
utover foreldre til valper som har fått sykdommen (de må være bærere),
vil det være umulig å utrydde sykdomsanleggene og dermed sykdommen i
en populasjon. Dess
flere bærere, dess mindre avlspopulasjon og dess sterkere innavl, dess
større er sjansene for at sykdomsanlegg skal dukke opp i dobbel dose og
gi sykdom. Det
beste forebyggende tiltak mot arvelig sykdom generelt er derfor å
stimulere til så bred avl som mulig og å sette begrensninger på hvor
mange etterkommere den enkelte individ kan ha, og spesielt for
hannhunder. Det
er slett ikke sikkert vi skal ha egne regler med omfattende
restriksjoner på avl i forhold til enkelte sykdommer. De svenske
reglene for PNP innebærer en moderat inngripen og begrensning i avlen.
Man tolererer altså at dyr med kjent sannsynlighet på 50% for å være
bærer av anlegg for PNP brukes i avl. For å redusere risikoen for at
(ukjent) bærer møter annen (ukjent) bærer, er unngåelse av innavl så
godt det er mulig i en liten populasjon, det aller viktigste
hjelpemiddel. Det krever flest mulig deltagere i avlen, og ingen eller færrest
mulig ”matadorer”. De flotteste hannhundene vil alltid være
etterspurt, men bør overlate arenaen til sine etterkommere så snart
disse er klare for avl selv. Lundehund
som eksempel
For
lundehundavlen er breddeavl livsviktig for rasen. Da arbeidet med å
redde rasen startet på 50-tallet, hadde man i alt 6 individer som alle
nåværende individer er etterkommere av. Alle tisper oppfordres til å
ha minst ett kull og gjerne så mange som mulig. Ingen hannhunder får
ha mer enn 16 avkom, (tidligere var det enda færre), uavhengig av
premiering. Selv med det magre arvemessige utgangspunkt, er rasen lite
beheftet med sykdom og individene oppnår gjennomgående en meget høy
alder. Dette er utvilsomt et heldig resultat av fornuftige
avlsprinsipper som burde gjelde i større grad i flere raser. Bernerkreft
I
siste nummer av Berner´n har Stine Bøe meget fortjenestefullt hentet
inn opplysninger fra det arbeid som gjøres i Tyskland og Danmark for å
bekjempe det virkelige store helseproblem hos våre hunder, nemlig
kreftsykdommer som bare siste tiår har medført at levealderen i snitt
har gått ned med flere år. Hun har også oversatt en oversiktsartikkel
om genetikk og kreft hos hund av Terrill Eckert som er
dansk veterinær og berneroppdretter. Selv
om det faglige stoffet er tungt tilgjengelig for den som ikke har
medisinske eller veterinærmedisinsk forhåndskunnskaper, og det danske
sprog ikke alltid er like enkelt å oversette til norsk (rask på dansk
betyr ikke rask på norsk Stine, men frisk!), bør det ikke være
vanskelig å få tak på hovedbudskapet, -nemlig at tidlig død på
grunn av kreft er det store helsemessige problem for våre hunder og som
nå bør ha første prioritet i forsknings- og avlssammenheng. Vi
trenger å få vite meget mer om kreft hos hund og særlig om arvegangen
hos den alvorligste hos berner sennenhund; malign histiocytose (MH).
Denne sykdommen er 250 ganger så hyppig hos berner som andre raser og
står for kanskje 25 % av alle dødsfall, ofte før 5 år. Vi
må ha bedre registreringsrutiner når hunder dør og systematisert prøvetaking
ved all kreft. Alle medlemmer i NBSK bør forpliktes på å bidra til at
dette kan skje også i Norge. Vi trenger også å innrette avlen med større
bruk av linjer hvor individene har unngått kreft i flere generasjoner.
Lang levetid kan være en indikasjon på dette. Dette
bør være viktigere enn avlsregler som ekskluderer dyr med for eksempel
svak grad HD. Dette er også viktigere enn krav til premiering og
faktisk også andre helseproblemer som leder til eksklusjon fra bruk i
avl. Arvelighet
ved kreftsykdom er langt mer komplisert enn ved f.eks. PNP, da en rekke
gener kan være involvert som disponerende faktorer, polygen arv, mens
miljøforhold som vi heller ikke har
full oversikt over, kan ha rollen både som disponerende og utløsende
faktorer. MH må antas å ha en vesentlig arvelighetsfaktor, men vi kan
ikke vente noe gjennombrudd med gentester som kan brukes i avlsarbeidet
på kanskje flere tiår. Derfor
er det også her kunnskap om og bruk av gode, og som regel enkle,
avlsprinsipper som må gjelde. Alt avlsarbeid må sikre bredde i avlen
og baseres på rasens beste og ikke på hvem som liker hvem eller har de
peneste hundene. Forbud
mot bruk av mulige avlsdyr må unngås når det ikke er klare gemyttfeil
eller sykdommer hvor det kan dokumenteres at forbud er av verdi for å
bedre rasens helsetilstand, i forhold til den enkelte sykdom og i
forhold til den generelle helsetilstand. Dagens
regler i forhold til lett grad av HD er ett eksempel på bestemmelser
som er overmodne for revisjon. Vi har ikke sett noen nedgang i HD,
verken av lett eller alvorlig grad, etter 20 år med praktisering av
reglene, og da må reglene vurderes på nytt og lempinger innføres. Lojalitet
mot rasens beste Avlsregler
kan også omgås ved for eksempel å benytte hannhunder i andre land med
andre regler, eller velge å overse helserisiko for rasen når f.eks.
sannsynlighet for at avlshunden er bærer av anlegg for alvorlig arvelig
sykdom er så høy som 50%. Norsk hannhund er stanset i Sverige p.g.a.
for mye HD blant avkommet der, men er fortsett i avl i Norge og andre
land. At det er importert individ som har gitt PNP i utlandet for bruk i
norsk avl og at helsøsken til individ som har gitt PNP i Sverige
fortsatt brukes i stort omfang i flere land, kan i noen grad skyldes
uvitenhet, og intet er direkte ulovlig. Men
det kan ikke sies å være godt avlsarbeid eller spesielt lojalt mot
hensynet til rasens beste,
hvis man ønsker respekt for avlsregler og ønsker å holde risikoen for
alvorlige arvelige sykdommer nede. Lojalitet
mot rasens beste vil være åpenhet om alt som kan ha betydning for
rasens helsemessige fremtid, og å se begrensningens kunst i alt
avlsarbeid. Å avle ensidig på eksteriør kan ofte være kortsiktig og
skadelig for rasen. Lojalitet er å samarbeide i avlsspørsmål
uavhengig av om man liker hverandre eller ikke. Det vil blant annet si
at man ikke nekter bruk av eller å bruke hannhunder fordi man ikke
liker eieren eller oppdretteren. Lojalitet vil i særlig grad være å
støtte opp om de tanker som Stine Bøe formidler i sin egen og sin
oversatte artikkel. Vi
trenger flere som Stine i de bestemmende miljøer i klubben, for rasens
beste! Kanskje
bør avlsrådet omdøpes til Rådet for sunne bernere, for å
understreke hva som faktisk
er rådets viktigste funksjon. Hans
Arvid Øberg nestleder
|
|